IDA-prosjektet(SMP 6077) startet som et prosjekt med fokus på våpen- og ildledningssystemer, men ble etter hvert et prosjekt som innførte helt nye og sterkt fortifiserte stridsanlegg i Kystartilleriet.I denne artikkelen skal vi se på bakgrunnen for innføringen av undervannsutskyting ved torpedobatteriene.
Undervannsutskyting av torpedoer fra landbaserte anlegg var riktignok ikke et helt nytt konsept. På Oscarsborg festning ble Kystartilleriets første torpedobatteri bygget allerede i 1898-1901. Batteriet var sprengt inn fjellet på Nordre Kaholmen, og inneholdt tre utsprengte sjakter ned til havnivå. Til hver av sjaktene var det en ramme med to torpedoer som ble senket ned i vannet ved avfyring. Torpedobatteriet er kjent for sin innsats 9. april 1940, og var i operativ drift til ca. 1993.
Undervannsutskytingen som IDA-prosjektet innførte var imidlertid av en ganske annen art. Da IDA-prosjektet startet opp i 1985/1986 var som nevnt hovedfokuset rettet mot ildledningssystemer og våpendelen. Eksisterende anlegg skulle i størst mulig grad beholdes, og kun i nødvendig grad ombygges for å huse de nye systemene. Dette innebar at tre ex-tyske torpedobatterier (Lerøy, Herdla og Sørviknes) fremdeles skulle inngå i oppsetningen. Anleggene var riktignok noe modernisert og ombygget etter 1945, men selve utskytingen av torpedoene var ikke vesensforskjellig fra det den hadde vært under andre verdenskrig. Overflateutskyting med faste torpedokanonen var fremdeles forutsatt å være løsningen.
Figur 1 Torpedoutskyting fra Herdla, ca 1980
De ex-tyske torpedobatterienes mest sårbare punkt var selve batterifronten. Denne var utført i armert betong med ca. 2 meter tykkelse i tak og vegger. Til tross for kamuflasjemaling og kamuflasjenett, var likevel fronten godt synlig fra luften og sjøsiden. Denne sårbarheten hadde lenge vært kjent i Forsvaret, og på 1970-tallet ble torpedobatteriene på Sørviknes, Lerøy og Herdla gitt et fortifikatorisk løft. Selve batterifronten ble delvis støpt igjen, og det ble laget et lukearrangement foran hvert enkelt rør. I tillegg ble det bygget et nytt torpedobatteri ved Korshamn fort i perioden 1979-1981.Også her ble det benyttet eks-tyske torpedokanoner og overvannsutskyting.
Bortsett fra disse ombyggingene var lite gjort for å verne anleggene mot et direkte treff av tyngre eller dypt penetrerende våpen.
Golfkrigen i 1991 skulle bidra til å endre dette. Koalisjonsstyrkene, med USA i spissen, la opp til å knuse irakernes evne og vilje til å føre krig gjennom massive luftangrep. Irakiske flybaser, kommandoplasser, felt-befestninger, Scud-utskytingsplattformer, ammunisjonslagre, sambandsinstallasjoner etc. ble i over en måned utsatt for daglige angrep fra luften.
US Air Force benyttet blant annet det da nyutviklede GBU-28(Guided bomb unit 28), en såkalt «bunker buster». Våpenet var spesielt designet for å kunne slå ut bunkere og beskyttede anlegg. Det ble ledet med laser, noe som i hvert fall gav det høy teoretisk treffsannsynlighet. Det kunne trenge gjennom 5-6 meter armert betong, før selve ladningen gikk av. Denne formen for bombing ble en sentral del av propagandakrigen, og bidro til å skape et inntrykk av at stasjonære anleggs stridsverdi var kraftig redusert.
Figur 2 GBU-28 (Kild: Wikimedia Commons)
Også her hjemme ble det stilt spørsmål rundt hvor sårbare stasjonære anlegg som kystartillerifort egentlig var, når det tilsynelatende var utviklet såpass kraftige og presise våpen som kunne ramme anleggene direkte. Dersom torpedobatteriene skulle ha en framtid i det norske forsvaret var det åpenbart at noe måtte gjøres. For det første måtte selve batterifronten forsterkes. Ett av alternativene var å påføre hele fronten et nytt lag med betong, ca. 1,5 meter, og montere et forsterket lukearrangement. Det ville ha gjort batterifronten noe sterkere, men likevel sårbar for penetrerende våpen.
Et mer originalt forslag innebar å støpe igjen hele fremre del av torpedohallen og batterifronten, og i stedet borre en skråstilt tunell på hver side av hallen, altså undervannsutskyting. På den måten ville man fjerne både sårbarheten og synligheten som overflateutskyting medførte. Løsningen forutsatte tilstrekkelige dybdeforhold utenfor selve batteriet. Utenfor Gavlen på Herdla, hvor torpedobatteriet ligger, stuper fjellet bratt ned mot ca. 70 m i Hjeltefjorden.
Det ble vurdert å lage et hengslet arrangement for torpedokanonene, slik at torpedoen ville bli skutt ned gjennom et utskytingsrør. Et annet alternativ var en «katapultløsning». Begge disse forslagene ble forkastet pga. høy kompleksitet. Løsningen man til slutt endte opp med var enklere, men langt mer driftssikker. I stedet for å bli skutt ut med trykkluft eller kardusladninger, ville torpedoen ved undervannsutskyting bli sluppet skrått ned gjennom en hullborret tunell, for så å komme ut under overflaten før den dreide mot målet. To av pådriverne for denne løsningen var daværende bygg- og anleggskoordinator i IDA-prosjektet, Orlogskaptein Olav Helvig, og senioringeniør i FBT (Forsvarets bygningstjeneste), Bjørn Brokhaug. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) vurderte alle alternativene, og konkluderte med at undervannsutskyting ville redusere anleggenes sårbarhet betraktelig.
Det var likevel en betydelig skepsis til hele opplegget innad i Sjøforsvaret. Flere mente at torpedoen ville ha for lite oppdrift, og dermed fortsette skrått nedover mot havbunnen. For å teste konseptet ble det derfor bestilt et prototyperør fra Odda plast. Røret ble sendt til Motala i Sverige, hvor Bofors underwater systems AB hadde et eget testfelt for torpedoer. Her ble røret montert på en ferge, og lagt med ca. 20 graders helning ned mot vannet. Bofors stilte med en TP613 torpedo til forsøkene. Denne torpedotypen ble for øvrig innført i Kystartilleriet, vel 8 år senere. Prosjektet fikk også laget en egen modell for å demonstrere konseptet for sjøforsvarsledelsen på Huseby i Oslo. Modellen var laget av tre, og vannfylt slik at en plast-torpedo kunne slippes ned gjennom røret. Problemet var bare at skinnene som skulle lede torpedoen ned gjennom røret hadde trutnet, slik at torpedoen ble stående fast. Heldigvis hadde en av sekretærene på Huseby hårføner tilgjengelig, slik at man fikk tørket modellen tidsnok til demonstrasjonen. Demonstrasjonen på Huseby og testene i Motala var suksessfulle, og viste at konseptet var gjennomførbart. Prosjektet fikk dermed godkjenning til å gå videre med undervannsutskyting, og Herdla var første anlegg som skulle ferdigstilles. NFT(Norsk forsvarsteknologi, senere Konsberg Defence & Aerospace) utviklet et eget laste- og avfyringssystem (TLAS) som skulle monteres i torpedohallen. Dette var styrt av hydraulikk, og gjorde det mulig for en drillet betjening å føre en ny torpedo inn på avfyringsrampen på ca. 2 minutter. Ladeprosessen ble på den måten også forenklet og mer mekanisert enn tidligere, og «skuddtakten» økte. Kombinert med et helt nytt ildledningssystem ble dermed mulig å engasjere fiendtlige fartøy hurtigere enn med det gamle systemet. Faren for trådbrudd ved utskyting ble også sterkt redusert ved denne metoden.
Figur 3 Utsnitt fra tegning av TLAS NFT/IDA
På Herdla fikk de to rørene en lengde på henholdsvis 25,9 og 27,8 meter. Øverst i røret var det en tykk stålluke som automatisk åpnet seg ved avfyring. Selve røret var ca. 1 meter i diameter og inneholdt fire styreskinner som skulle lede torpedoen ned gjennom røret. Styreskinnene måtte for øvrig settes inn med grease etter et visst antall skudd, noe som krevde at én mann måtte fires helt ned til bunnen, og gradvis smøre seg oppover. Ingen oppgave for de med sterk klaustrofobi.
Figur 4 Tverrsnitt av torpedohallen på Herdla, med undervannsutskyting. Utsnitt fra FBT tegning.
På flere punkter i røret var det montert sensorer som registrere når torpedoen passerte. Dette var nødvendig for at ildledningssystemet kunne presentere nøyaktige data på torpedoens posisjon i vannet. Nederst i røret lå den ytre luken som stengte for inntrenging av sjøvann. Før skyting ble det pumpet vann inn i den nedre delen av røret, før den ytre luken ble manuelt åpnet oppe fra torpedohallen. Røråpningene var lagt ca. 10 meter under havnivå. På denne dybden ville ikke eventuelle fiendtlige dykkere kunne benytte lukkede pustesystemer som ikke avga luftbobler til overflaten. Praktiske forsøk med dykkere viste at røråpningene var svært vanskelig å lokalisere, selv når man visst posisjonene. Dette bidro også til et visst vern mot fiendtlige angrepsdykkere og sabotører. På Herdla var det også en overbygget nærforsvarsstilling like ved batterifronten. Denne var tilknyttet et løpegravssystem, og var ment for å beskytte mot dykkere. Det ble videre gjort studier av ulike såkalte LRAD-systemer (long range acoustic device) for å ytterligere beskytte rørene mot fiendtlige dykkere. Slike systemer brukte kraftige lydbølger som ville forårsake skader på hørsel og trommehinner. Det ble imidlertid ikke anskaffet denne type systemer, før torpedobatteriene ble tatt ut av forsvarsstrukturen.
Første fullskalatest skulle gjennomføres tirsdag 15. september 1992. Det var knyttet en god del spenning til hvorvidt undervannsutskytingen ville fungere eller om torpedoen ville fare til bunns slik en del skeptikere mente.
Figur 5 BA, mandag 14. september 1992
En T1 mod 1 torpedo med nummeret 42015 ble sluppet fra rampen i torpedohallen, og få sekunder senere kunne man observere torpedoen forlate røret, for så å stige til en løpsdybde på ca. 4 meter under havoverflaten. Både SFK og leverandøren NFT kunne dermed konkludere med at konseptet fungerte i henhold til teori. Under bygge- og evalueringsperioden, ca. 1992-1995, ble det gjennomført 101 torpedoskudd fra Herdla, og for hvert skudd økte tiltroen til systemet. Nye Herdla Torpedobatteri ble så formelt overlevert fra SFK til operativ myndighet 5. mars 1995. Etter dette ble det gjennomført øvelsesskyting et par ganger i året, frem til det ble lagt ned forbud mot skyting med T1 mod 1 i 1998. Det hadde da blitt utdannet fire kontingenter til det nye IDA-torpedosystemet.
Figur 6 Venstre rampe på Herdla
Undervannsutskytingskonseptet hadde med andre ord vist seg å fungere. Erfaringene fra Herdla tilsa imidlertid at ombygde ex-tyske anlegg ikke tilfredsstilte fortifikatoriske krav i et moderne stridsmiljø, og innad i både SFK og FBT ble det fremhevet at kun nybygde anlegg ville gi tilstrekkelig beskyttelse mot penetrerende våpen. FBT hadde i samarbeid med amerikanske forskningsinstitusjoner kommet fram til at en fjelloverdekning på minimum 15 meter ville gi anleggene god beskyttelse mot alle kjente konvensjonelle våpen. Løsningen med undervannsutskyting gjorde at torpedobatteriene kunne flyttes betydelig dypere inn i fjellet, og at man fjernet alle synlige deler av anlegget fra sjøsiden. Det eneste som ville være synlig fra utsiden var selve inngangen til anlegget og sensorene. Det ble på et tidspunkt vurdert å «flytte» torpedohallen på Herdla, gjennom å bygge et helt nytt fjellanlegg ca. 300 meter sør for det eksisterende torpedobatteriet. Dette ble imidlertid ikke realisert.
Figur 7 Torpedoen slippes fra rampen, og forsvinner ned gjennom utskytingsrøret. Skjermdump fra NRK Dagsrevyen 5.10.1993
Sammen med FBT argumenterte prosjektet for at de neste IDA-torpedobatteriene burde være helt nye anlegg. Dette ville gi tilstrekkelig fortifikatorisk vern, gi anleggene lengre levetid, og dermed også være økonomisk besparende. I tillegg til det ombygde anlegget på Herdla ble det prosjektert tre helt nye torpedobatterier. Disse var tenkt plassert på Korsnes til erstatning for Lerøy (Bergen sør), Brettingen til erstatning for Sørviknes (Trondheimsfjorden) og et helt nytt anlegg på Korshamn (Ofotfjorden). Korsnes ble ferdigstilt ca. 1997, men Brettingen og Korshamn ble strøket i Stortingsproposisjon nr. 57 (1996-1997). I stedet kom Malangen inn som det tredje torpedobatteriet i IDA-prosjektet. Nedleggingen av fortene på Rødbergodden og Skorliodden hadde medført at deler av innseilingen til Indre-Troms lå helt ubeskyttet. Forsvarskommando Nord-Norge (FKN) var en av pådriverne for at materiellet som allerede var produsert, burde brukes til et helt nytt torpedobatteri som kunne beskytte innseilingen til Malangen, Straumsfjorden og Gisundet fra Nord. Prosjektet fant en egnet lokasjon i fjellet Aglapen, i daværende Lenvik kommune.
Anleggene på Korsnes og i Malangen var fortifikatorisk sett i en helt annen liga en Herdla. Bak byggingen og prosjekteringen av anleggene lå det en rekke studier og tester, som hadde som mål å utvikle torpedobatterier som skulle være svært vanskelig å slå ut med konvensjonelle våpen. Vi skal ikke gå inn på alt dette i denne artikkelen, men begge anleggene var plassert dypt inne i fjellet. Sammenlignet med Herdla hadde utskytingsrørene på Korsnes en lengde på henholdsvis 36,75 og 38 meter, mens rørene i Malangen var 49 meter lange.
Innføringen av den mer moderne TP613 rundt år 2000/2001bidro til å øke torpedobatterienes slagkraft. I motsetning til T1 mod 1 avga ikke TP613 en boblebane etter seg, noe som gjorde den umulig å oppdage rent visuelt fra overflaten. Når den i tillegg ble skutt ut under vann, ville det gjøre det mer krevende for fiendtlige fartøy å oppfatte en innkommende torpedo. På Korsnes ble det gjennomført testskytinger med både T1 mod 1 og TP613, mens Malangen ble bygget direkte for TP613.
Like før torpedobatteriene og resten av Kystartilleriet i praksis ble vedtatt nedlagt sommeren 2001, startet utviklingen av et konsept for å kunne benytte rørene på torpedobatteriene til å kunne skyte ut NSM-sjømålsmissilet som da var under utvikling. Missilet kunne «pakkes» i egne kontainere som ble skutt ut på samme måte som torpedoene. Missilet ville frigjøre seg fra kontaineren etter at den var gått i vannet, stige mot overflaten for så å fly mot målet. Dette ville ha gjort torpedobatteriene langt mer fleksible, og i teorien kunne et fåtall anlegg ha beskyttet hele norskekysten. Konseptet ble presentert for blant annet Spania, men skrinlagt av forsvarsledelsen før konseptet kom særlig lenger enn idestadiet.
Både Herdla, Korsnes og Malangen ble formelt tatt ut av forsvarsstrukturen i 2006, og de to sistnevnte anleggene er i dag sanert og gjenstøpt. Herdla eksister imidlertid fremdeles og er sammen med torpedobatteriet på Oscarsborg vernet av Riksantikvaren. Begge disse anleggene representerer to håndfaste eksempler på norsk ingeniørkunst og forsvarstenking gjennom 100 år.
