En av de som har vært en del av KA Undervannsforsvar siden begynnelsen av 1980 tallet er Odd Bernt Lindland. Han har en bekjent som heter Arvid Kleven som tjenestegjorde på Herdla Torpedobatteri fra 1971 – 1972. Odd Bernt fikk Arvid med seg ut på Herdla for en samtale den 20 november 2025. Både Arvid, Odd Bernt og jeg var spent på hva vi kunne få ut av det. Det er tross alt 53 år siden. Ikke uventet viste det seg å være et spennende innblikk i hva som skjedde, og det som ikke skjedde på Fortet på den tiden. Særlig hvis vi ser det opp imot hvordan Herdla Torpedobatteri utviklet seg frem til begynnelsen av 1980 tallet og ikke minst etter ombyggingen i 1995.
Før han kom til Herdla hadde Arvid Kleven rekruttskole på Hysnes våren 1971.
På Hysnes gjennomgikk de en vanlig rekruttskole som Arvid mener var på 6 uker. De hadde forskjellige soldatdisipliner som en rekruttskole skal ha, med skyting og det hele. Han mener spesielt å huske at de fikk AG3. Utrullingen av nytt håndvåpen var startet lengre nord og den var rukket å komme til Hysnes. Etter rekruttskolen søkte han seg til KNM Tordenskjold i Bergen, ellers mente han at han hadde havnet litt lengre nordpå. Han husker ikke hvilke andre valg de hadde, men mener å huske at det var noe ved Bodø uten at vi kom frem til hvor det kan ha vært.
Kurset på KNM Tordenskjold var et torpedo/mine kurs ved Torpedo/Mine skolen (TMS). Det vil si, det var mye mine, lite torpedo. Han husker ikke hvem som var instruktør, men det var en Østlending. Odd Bernt prøver å finne ut hvem som var instruktører den gangen for å se om vi kan få noe ut av det.
Da han var ferdig med kurset kunne de velge torpdobatteriet på Herdla eller på Lerøy. Arvid valgte Herdla fordi det var lettere å komme tilbake til Bergen og sentrum til forloveden. Hun var fra Gulen og bodde på hybel der mens hun jobbet. Han mente han var heldig som fikk ønsket oppfylt.
Etter at kurset ved KNM T var ferdig hadde han en mellomperiode på Korsnes en måneds tid i påvente av at kontingenten før dimitterte fra Herdla. Der gikk de streifvaktvakt.
Vi startet fortsvandringen på parkeringsplassen med å skue ut over leirområdet. Bygningene er i stort som den gang, med unntak av «Listabrakken» som var nybygget og klar til mottak av mannskaper da Herdla ble «storfort» i 1995. Ved å se nedover langs veien i retning Torpdobatteriet, mente han at det er mere åpent nå enn i 1971. Opprinnelig sto det et større bygg ved siden av brakke 038 Mannskapsbrakken. Det kan ha vært kjøkken fra Tyskertiden? Nå er det bare grunnmuren tilbake. I etterkant har vi, ved å sjekke et luftfoto fra 1967, sett at brakken var revet allerede da. Fotoet viser imidlertid også at det var mere skog mellom mannskapsbrakken og befalsmessen. Dermed var det nok ikke så åpent som i dag.
I leirområdet foregikk alt i Mannskapsbrakken. Han kan ikke huske engang at han noensinne var inne i Brakke 036 Kontorbrakken, og heller ikke brakke 040 Befalsmessen. Antagelig var hele brakke 036 og brakke 040 brukt som mobiliseringslager. 10 år senere var ca. halvparten av 036 tatt i bruk som befalsforlegning, kontorer og baren «Herdla Forts siste skanse». Fem år deretter var alt mobiliseringsutstyr overført til bunkere. Se artikkel 005 for mere om det.
De var fire menige mannskaper den gangen, hvorav en var «vervet» og fungerte som leder for de øvrige tre. Hva som lå i at han var «vervet» kom vi ikke helt frem til. Om det var en som tok ett eller flere år ekstra som vervet mannskap som matros, eller om det var en med utdanning fra Sjømilitære Korps. Igjen kreves ytterligere forskning. Så var det en fra Minde, en fra Osterøy mens Arvid selv er fra Laksevåg.
Sjefen på Herdla Torpedobatteri het Fromreide, og bodde på Fromreide nord på Askøy. Han var eneste befal og hadde kontor i Mannskapsbrakken.
Da, som senere, var det forlegningsrom i andre etasje og kjøkken, bad og mannskapsmesse i første. De fire mannskapene lagde all mat selv. De fikk litt ekstra penger utbetalt og handlet maten på butikk og hentet noen varer på SFK’s matlager i Bunkeren på Laksevåg, «tørrvarer kanskje». Ingen av de fire var kokkeutdannet, men det var en av dem, han fra Minde, som likte å lage mat og påtok seg stort sett jobben.
De hadde ikke «vanlige» soldatrutiner som for eksempel morgenoppstilling og inspeksjoner, men de vasket jo rommene sine, stuen og det nede.
Fromreide var fornøyd han bare de var til stede, gjorde pliktene sine, og fulgte hans ordrer. Så hadde de gode dager. «Når han hadde det bra, så hadde vi det bra» som Arvid sa.
Kveldene ble tilbrakt i messen, bla. med kortspill. «Jimmy i skogen», altså oppsynsmann Jimmy Gulbrandsøy kom gjerne opp om kveldene, slo av en prat og tok et slag kort. Jimmy hadde sin familiebolig nede «i skogen» nærmere Torpdobatteriet.
De gikk ned i batteriet i 9 tiden, opp til lunch, ned igjen for en økt til, og opp igjen til middag. «Kan ikke huske at vi var nede igjen så voldsomt seint på ettermiddagen, når Fromreide gikk hjem var det kanskje kvelden for oss også». De kunne ikke gå ned i batteriet senere, kanskje hvis det skjedde noe, han vet ikke.
De hadde ingen vanlige soldatdisipliner og ikke gymnastikk, men de løp litt. Og de hadde oppstilling og sånt. De hadde heller ikke noe arbeid rundt på området. Var kun i batteriet.
I ukedagene var det ikke organisert vakthold, men det måtte alltid være en igjen på Fortet. Han kan ikke huske at de gikk streifvakter slik som på Korsnes, uansett hadde de heller ikke utlevert våpen.
Helgevaktene ble stort sett tatt av den «vervede». Han hadde «dame» som bodde på Herdla, men Arvid vet ikke hvor lenge det varte. Uansett tok han vakter for de andre tre.
Men Arvid hadde en helgevakt i 1971. Forloveden kom utover og bodde der den helgen. Ikke lenge etter, i september, giftet de seg, og er fortsatt gift. «Så da får vi si at Herdla var et lykkested».
Vi har opp gjennom årene sett det samme. Kjærester, forloveder og koner kom ut når det var helgevakt. Men det privilegiet var det tjenestegjørende befal på vakt som hadde. Så det var litt spesielt at et menig mannskap fikk denne muligheten. Men en fin ting.
En kveld eller så i uken ble gjerne tilbrakt i Bergen hvor forloveden, som ble til konen hans mens han tjenestegjorde på Herdla, hadde hybel. Da var det å ta buss og ferge til byen og ferge og første morgenbuss fra Kleppestø tilbake. Da var han på plass til ca. kl. 0900 og gikk ned til batteriet og fortsatte rutiner på torpedoene. En gang satt han på med den «vervede» på hans motorsykkel fra Herdla til Kleppestø kai langs den krokete veien mellom Herdla og Kleppestø som var da. Han var flink til å kjøre sier Arvid, men det resulterte i halsbetennelse. Så det ble med denne ene gangen.
På fritiden reparerte de på en gammel bil han fra Osterøy hadde, en Ford Zephyr. Sveiste blant annet bensintanken. Tanken var tatt ut, og ble fylt med vann. Likevel sa det «poff» når de sveiste. Den var nok ikke helt fylt opp, så det var igjen litt bensingass. De gjorde dette på utsiden av batteriet hvor de kunne drive med sånt, og de benyttet seg av verktøy derfra.
Arvid var en gang på besøk hjemme han fra Osterøy. Da kjørte de med hans Zephyr. Tok ferge fra Hylkje og kjørte et stykke fra kaien. De var gode kamerater hele gjengen. Ikke noe tull. Det var helt greit å bo fire stykker så tett på hverandre i 9 måneder. En flott gjeng. Men de har ikke hatt noe kontakt etter dimittering.
I Torpdobatteriet var deres eneste oppgave å hjelpe til med regulering og vedlikehold av torpedoene, og vanlig indretjeneste som vask. Og det var heller ikke noe snakk om instrumentering, skytemetoder eller eksersis med lading av torpedo. Og ingenting om det som foregikk oppe i optisk kommandoplass.
Det var litt grisete å holde på med torpedo. Det luktet Tectyl og ikke minst parafin. De kjørte torpedoen på luft slik at maskinen gikk og de fikk gjort rutinene. «Husker ikke at det var eksos» sier Arvid. Men som Odd Bernt sier, så var det spesielt etterskuddsrutinen som gav mye «guffe». De brukte parafin for å ta vekk Tectyl. Det var en grisete prosess. Så ble ny Tectyl smurt på igjen. Det var han som hadde vervet seg som tok seg av torpedoene, med hjelp fra de tre andre. Vi lurte på om det kunne ha vært en matros, eller en konstabel uten at vi fant noe svar på det.
De byttet litt på uniformsdeler. Kanskje hadde de arbeidsbukse nede, og noe annet oppe. Men skulle det komme ut folk fra Haakonsvern fikk de beskjed om å kle seg, være presset og skikkelig, og ikke gå med ikke blanding av uniformsdeler.
Arvid husker at Fromreide brukte det meste av sin tid på kontoret sitt i brakke 038. Men han visste ikke helt hva han gjorde. Han var ikke så mye nede i torpdobatteriet.
Mannskapsmessen huset også jevnlig besøk fra Haakonsvern, og de kom en av gangen og var en dag eller to. Kveldene tilbrakte de besøkende i messen sammen med gjengen, bla med kortspill hvor de fra Haakonsvern også deltok. De gikk gjerne på rommet etter middag og tok seg en lur, og kom ned igjen. «Det er lov det». Arvid fikk aldri vite hvilket ærend de hadde.
Arvid kunne heller ikke huske at de «tilreisende» var nede i batteriet og tenkte at de kanskje var der for å for å snakke med Fromreide.
Vi kom vel egentlig frem til at de «tilreisende» kunne ha oppgaver i forbindelse med det kontrollbare minefeltet som var lagt ut på den tiden. Det var snakket om at det var lagt ut miner, men de var ikke sikre. Det var hysj, hysj. Hvor minefeltet var plassert fikk han først høre av oss. Men vi vet jo at Det Amerikanske minesystemet som da var i bruk måtte sjekkes regelmessig.
For å gjører den jobben måtte de benytte båt. Arvid trodde ikke fortet disponerte båt. Det var uansett ikke noe de hadde tilgang på. Men kanskje hadde fortet likevel båt liggende nede i Herdlevågen? Tidlig på 1980 tallet vet vi fortet hadde båt som Jimmy brukte. Det kan godt ha vært Jimmy sin jobb å kjøre de besøkende ut. Uansett hadde de nå ikke egen fortsbil.
Oppsynsmann Jimmy Gulbrandsøy, med sjæferen sin, var rundt de på fortet og gjorde sine oppgaver, Igjen var det ikke klart hva han gjorde. Arvid mente at Jimmy kanskje hadde en traktor for å brøyte veiene vinterstid. Vi snakket litt rundt om det kunne vært Bjørnestad som tok brøytingen, men det trodde han ikke.
Som det kommer frem ovenfor, var det mye Arvid og hans medsoldater ikke visste. Siden han jo husker mye av det øvrige, kan det ikke forklares med at han har glemt fordi det er 53 år siden. Det stemmer heller godt med det vi ellers har opplevd selv eller hørt: Hemmeligholdet innen Torpedo/Mine var omfattende på den tiden. Det var tross alt under den kalde krigen. Her ble det strengt håndhevet «need to know». Kanskje gjaldt det særlig de kontrollerbare minefeltene. Det var en verden svært få var ble involvert i.
Siste uken av tjenesten før dimittering ble Arvid sendt til Lerøy for å være med på opptak av miner om bord på KNM Borgen. Han var bare med og holdt seg i bakgrunnen. Var med på å holde forskjellige ting, men ikke borte ved selve minen. «Trakk meg litt vekk for å si den sånn, fikk sikkert beskjed om det». Det var litt sjø når de holdt på. Han husker de skrudde opp noe. Dette var antagelig detonatoren. Arvid sier det var litt skummelt. Den dagen han var på Lerøy skjønte Arvid det slik at det hadde vært skyting med torpedo på Herdla
På slutten av samtalen kom vi litt inn på om de hadde fått noe med seg hva som hadde skjedd på Herdla Torpedobatteri tidligere, eller noe om den forestående ombyggingen som kom noen år senere. Han hadde ikke hørt noe om det, men mente at det i alle fall kom en vanlig kontingent ut etter at de var dimittert.
En liten tilleggsopplysning er at sønnen til Arvid tjenestegjorde på Herdla i 1995. Som far så sønn. Da var de 100 mann.
Arvid og Odd Bernt foran Toke 71 som ble montert på Herdla etter 1975.
Dette var en god dag på Fortet!
Samtale rundt TOKE-71 Samtale i "klubbrommet"
