Som vi har kommet inn på i flere artikler, og flere blir det, førte ikke mye arbeid med minesystem M-75, utført av flinke og dedikerte folk, frem til en løsning for de kontrollerbare minefeltene. Så da sto hele 10 minefelt tilbake med «antikvariske» og «utslitte» systemer. Og som flere enn Kystartillerister vet: Å erstatte militære systemer er ingen «quick fix». Det at det ikke fantes standard hyllevare gjorde ikke utfordringen mindre. På den tiden var det vel i praksis bare Norge, Sverige og Danmark som hadde slike systemer. Og egentlig bare Norge som hadde de lagt ut i fredstid, noe som i stor grad skylles større vanndyp og derved mere komplekse og tidkrevende utleggingsoperasjoner som igjen stilte andre og større krav til komponentene i minesystemet.
Og med lite, egentlig veldig lite, gjenværende penger i prosjektet var det ikke annet å gjøre enn «å brette opp ermene», utnytte KA Undervannsvåpen miljøet og fagmiljøene i SFK så godt som mulig, og bygge opp et prosjekt igjen «stein på stein».
Blant mange vi med rette kunne regne inn i miljøet vårt på den tiden var «vår» Forsker Johansen ved FFI/U i Horten. Og som forskere flest hadde han veldig gode kontakter i mange land.
Det ble flere studieturer med Forsker Johansen. Men det jeg her tar for meg var til «UK MOD Research Institute», altså UK’s FFI. Sammen med sine kontakter i UK la han opp til en omfattende rundreise. Og rundreisen ble utført på enkleste vis for meg: UK MOD stilte med to forskere med bil som kjørte oss fire fra sted til sted over flere dager. Forskerne fra UK MOD til venstre for Ford Sierraen på bildet, og Forsker Johannesen til høyre. UK MOD gjorde alle avtaler. Og det var ikke få. Kunne det bli bedre? Nei, det kunne det ikke. Dette var i overkant av hva en kan forvente.
Før jeg møtte forskerne hadde jeg avtalt et møte med forsvarsattachéen ved ambassaden i London for å informere om prosjektet og kontakten inn mot UK MOD. Det var nok lurt, uten at jeg skal si så mye mere om det.......
40 år senere klarer jeg naturlig nok ikke å huske og gjenskape alle steder vi var, og alle de miljøene vi møtte, men vi besøkte i alle fall:
- UK MOD Research Institute i Weymouth
- Etablissementer i Bristol og Bath, som
- British Aerospace sine kontorer og utviklingsfasiliteter innen undervannsvåpen og undervannsteknologi.
- UK MOD sine etablissementer og depoter for minemateriell
- Muligens også hos Marconi(?)
- Merk: Jeg får gruble videre og se om jeg kommer på noe mere presist her.
Jeg vet vi fikk en gjennomgang av aktuelle systemer, anvendt teknologi og pågående forskning og utvikling. Vi fikk også innblikk i hvordan det jobbes når nye systemer tas frem. Jeg husker jeg ble litt forundret over åpenheten deres. Men fint for meg og prosjektet.
Nå ledet ikke dette til at vi identifiserte konkret materiell som kunne anskaffes, men noe som viste seg å være veldig nyttig for P6077 var gjennomgangen vi fikk av UK’s metodikk for kravsetting og oppfølging av materiellanskaffelser relatert til eksplosivsikkerhet.
Altså la dette grunnlaget for mye som skulle skje i prosjektet i årene etter. Dette ble også oppstarten til utstrakt kontakt inn mot UK og da særlig mot BAE og Marconi. Disse selskapene ble gitt spesifikke og betalte studier som underlag for prosjektets teknisk økonomiske mulighetsanalyser, herunder grunnlag for budsjettering. Altså inngikk dette etter hvert i kostnadsmodellene som ble laget. Her ble det gjort veldig mye godt og verdifullt arbeid med høyt faglig nivå av disse selskapene. BAE og Marconi ble også med i den formelle prekvalifiseringen og var blant de som fikk den endelige forespørselen som ble sendt ut i 1989.
Hele opplevelsen har satt sine spor både faglig og ikke minst det å få lære mere om England. De som ikke har vært i Syd-England og på Vestkysten må ta turen, med Weymouth som en koselig Engelsk Kystby og bilturen derfra over til Bristol og Bath. Og Bath som by. Fantastisk.
For meg personlig gav studieturen et helt konkret resultat. Min 1975 modell Vauxhall Viva, som var et 100% Engelsk produkt, begynte å bli sliten, med varierte og tidvis overraskende utfordringer. For eksempel det at vannpumpen sviktet, uten at forhandler i Bergen kunne, eller ikke ville, skaffe ny fra England. Og da var det veldig greit å reise med tre forskere som «forsket» seg frem til en forhandler som lå langs ruten slik at jeg fikk kjøpt ny vannpumpe. Dermed fikk Viva ‘en et par år til. Er det det som kalles «frynsegoder»?
Herdla Forts Venner merknad:
Artikkelen er slik artikkelforfatteren husker det, og representerer derfor nødvendigvis ikke "fakta" i ett og alt. Kommentarer eller forslag til endringer og tillegg kan sendes inn via vårt kontaktskjema som du finner her.
