I hele perioden hvor Herdla var et operativt torpedobatteri, ble det jevnlig øvelsesskutt med torpedoer. Etter skudd ble torpedoene «fisket» opp fra Hjeltefjorden, og transportert inn igjen i batteriet. For å få torpedoene fra kaien utenfor batteriet, og inn igjen i torpedohallen, hadde man egne torpedovogner. I likhet med det meste av torpedomateriellet som Kystartilleriet benyttet etter 1945, var også torpedovognene en arv fra tyskerne. Disse måtte opereres med muskelkraft, og var utstyrt med to faste hjul samt et mindre svingbart hjul. To mann måtte gå bak for å skyve, mens én mann gikk foran for å styre retningen. Torpedoen T1 mod 1 veide ca. 1,5 tonn, og kunne derfor få et stort moment ved bevegelser. I forbindelse med IDA-ombyggingen mellom 1991 og 1995, fikk Herdla et dedikert torpedoverksted plassert utenfor selve anlegget. Dette lettet vedlikeholdsarbeid på torpedoene, men fortsatt måtte de ex-tyske torpedovognene benyttes for å transportere torpedoer inn og ut av torpedohallen.
Sammenlignet med torpedobatteriene som ble bygget på Korsnes og i Malangen på 90-tallet, var forholdene på Herdla nokså trange. For å få torpedoene inn i selve torpedohallen, måtte man først føre dem fra verkstedet, og deretter gjennom trykk og gasslusen. Totalt 4 dører. Dørene skulle være både gass- og trykktette, og det var derfor støpt høye dørterskler. Når torpedoene skulle inn i torpedohallen ble det lagt ned ramper, slik at det skulle være mulig å skyve torpedovognen inn gjennom dørene. For å få torpedoen over rampene måtte det brukes nokså stor kraft, og operasjonen foregikk som regel i høyt tempo. Derfor skulle det også lite til før at man mistet styring og kontroll på vognen, eller at man bommet på «svingene».
Dette skjedde blant annet under øvelsesskyting i februar 1996, hvor en menig kystartillerist kom i klem mellom en dørkarm og torpedoen. Den menige kom fra hendelsen med noen avrevne muskler og blåmerker, og uttalte gjerne noe humoristisk til leiravisen «Herdla Fort (som faen) at han følte seg «som offer for storpolitikken og NATO sin opprustning», og at han «ikke unnet noen andre å bli truffet av en torpedo».
Selv om det gikk relativt bra med den menige etter denne hendelsen var det likevel tydelig at noe måtte gjøres for å gjøre inn- og uttransport av torpedoer på Herdla sikrere. Arbeidstilsynet anmerket også at de ville vurdere brukerstans av de ex-tyske torpedovognene, dersom ikke Sjøforsvaret gjorde tilstrekkelige tiltak. Løsningen ble derfor å anskaffe en helt ny type torpedovogn, som kunne opereres med større sikkerhet og presisjon gjennom de trange slusegangene på Herdla. Oppdraget gikk til Narviksfirmaet Natech, som høsten 1996 og våren 1997 utviklet og produserte en spesialtilpasset torpedovogn. Markedet for denne type vogner var nok relativt begrenset, og prisen for denne ene vognen ble følgelig nokså høy.
Sammenlignet med de ex-tyske torpedovognene var Natech-vognen betydelig større, samt elektrisk- og firehjulsdrevet. Den kunne bære én torpedo på opptil 2-tonn av gangen, og torpedoen ble lagt på vognen ved hjelp av kran. Én mann kunne så gå bak vognen og styre den ved hjelp av en kontrollboks med joystick. Kontrollboksen kunne også plugges i begge ender av vognen, slik at operatøren kunne bytte side dersom det var nødvendig. Både for- og bakhjul kunne svinges, noe som gjorde vognen smidig og manøvrerbar. Maksfarten på 5 km/t høres kanskje ikke imponerende ut, men så var heller ikke vognen designet for å flytte torpedoer over veldig lange avstander. Den lave farten bidro også til en mye sikrere torpedotransport. Når torpedovognen var ført inn i hallen, ble det benyttet en Munck-traverskran for å løfte torpedoen av vognen, og over på TLAS(torpedo laste- og avfyringssystem).
Det var først og fremst på Herdla at det var behov for den nye torpedovognen. Torpedobatteriene på Korsnes og i Malangen var såpass store og romslige, at torpedoene kunne skyves/trekkes på mer konvensjonelle vogner. Vognen ble overlevert Herdla Fort 25. juni 1997, og de ex-tyske vognene kunne endelig pensjoneres etter vel 50 års tjeneste i Kystartilleriet. Fire tekniske befal ved Herdla Fort ble gitt opplæring og autorisasjon på vognen, og fra og med da inngikk den i driften av torpedobatteriet. Det ble øvelsesskutt med T1 mod 1-torpedoer både høsten 1997 og januar-mars 1998. Våren 1998 ble det imidlertid innført forbud mot å skyte med T1 mod 1 i fredstid, ettersom det var oppdaget nye sprekkdannelser i torpedoenes lufttank. Neste, og siste, gang vognen ble benyttet i forbindelse med øvelsesskyting var derfor under innføringen av torpedoen TP613 2001/2002. Antall driftstimer på vognen var sånt sett nokså beskjedent da Herdla Fort ble vedtatt nedlagt sommeren 2001.
Etter avbemanningen av Herdla i august 2001 ble etter hvert torpedovognen fraktet til Haakonsvern. Vognens dimensjoner og ytelser gjorde det mulig å transportere de fleste tunge torpedoer med diameter 533mm. Planen var derfor at vognen skulle benyttes i torpedoverkstedet på Store Bogøy, men den ble stående mye i ro. Takket være medlemmer av Herdla forts venner, samt god hjelp fra Sjøforsvaret og Herdla museum, ble vognen transportert tilbake til sitt «opprinnelige hjem» på Herdla i februar 2025. Vognen var i relativt god stand, men batteriene var defekte. Etter en overfladisk rengjøring, bytte av batterier og en liten ladeøkt, startet vognen uten problemer. Dette skapte nok minst like mye begeistring i 2025 som i 1997.
Torpedovognen fra Natech er et unikt eksemplar. Vognen er i fullt brukbar stand, og vil inngå som en del av utstillingen på Herdla, samt ha en funksjon i HFVs vedlikeholdsarbeid.
